Etter 30 timers herlig reise er jeg endelig fremme. Skjedde mye jeg kanskje burde skrive om på turen, men jeg er trøtt og skal legge meg straks, så jeg holder meg til høydepunktene. Hvis man kan kalle dette høydepunkt..
Ble tatt til side allerede på første sikkerhets-sjekk fordi jeg flirte da de spurte om jeg hadde våpen eller våpen-lignende gjenstander med meg. Personen som gjorde at jeg flira av dette har mye å stå til rette for når jeg kommer tilbake til norge.
Ble også plukket ut i hver eneste "random security check" på veien. Neste gang bør jeg kanskje velge en annen tskjorte å reise i enn "goodbye cruel world".
Turens desiderte høydepunkt skjedde allikevel på flyet fra oslo til philadelphia. Alle fikk hver sin nydelige middag, compliments from US airways. Ehe der var jeg sarkastisk, den smakte helt horribelt og jeg ble matforgifta ellerno. Ti minutter etter jeg hadde spist knytta alle innvollene i hele kroppen min seg sammen, og det føltes som noen hadde stukket meg i magen med kniv.
Hadde ikke så lyst til å si ifra til flyvertinna, for amerikanere pleier å overdrive veldig når man er litt småpjusk.
Problemet var bare at jeg hadde blitt litt kjent med hun jenta som satt ved siden av meg. hun merka at jeg kanskje var litt på viddene da jeg begynte å kaldsvette og snakke om alt fra det grønne gresset på utsiden, til hvor fin hesten som gikk forbi oss var, så hun sa ifra til flyvertinna.
Det ble seff altfor mye balluba, de flytta meg til første klasse og ga meg oksygenmaske jeg måtte sitte med resten av turen. Så kom den obligatoriske "Is there a doctor on board"-meldinga over intercomen, og innen to minutter stod det fem doktordamer i førtiåra og kikka bekymra på meg.
Kort oppsummert: jeg hadde over 40 i feber og en "midlertidig reaksjon på noe mystisk i maten" eller hva de kalte det. Jeg husker ikke helt, ting er litt groggy.
Det jeg husker er at en stund der var jeg inne i referanse-modus. Uansett hva flyvertinna sa til meg, svarte jeg med en referanse fra enten en serie eller en sang. Hun likte veldig godt da jeg sa "you could be a part time model, but you'd probably still have to keep your normal job".
Noe som forøvrig faktisk var sant, hun var ganske pen. Andre høydare var da hun ville ha meg til å spise sånne mini-pretzels, og jeg svarte med "THESE PRETZELS ARE MAKING ME THIRSTY!", samt da hun ga meg smertestillende og jeg svarte med "drugs are good".
I mitt hode tenkte jeg at hun sikkert hadde hørt NOFX-sangen, i realiteten tenkte hun nok noe helt annet.
Uansett, hun ene legedama fikk nå plass ved siden av meg på førsteklasse for å passe på at jeg ikke døde. Etter etpar timer med masse smertestillende sovna jeg, og da jeg våkna var vi fremme og jeg nesten frisk. Amerikanerne hadde naturligvis ringt etter ambulanse, så jeg ble møtt av et helt kobbel med folk som stod klar med rullestol og sykebil.
Jeg ville bare komme meg videre, så jeg sa at jeg var frisk og ikke ville inn til noe sykehus. De fikk meg til å skrive under på masse skjema om at jeg nekta å få behandling for noe som muligens kunne være en livstruende sykdom, og at US airways derfor ikke var ansvarlig hvis jeg døde.
Jeg visste de kom til å overreagere, derfor jeg ikke sa ifra om at jeg var litt pjusk, men i ettertid er jeg litt glad for at hun jenta ved siden av meg tok ansvar. Fikk tross alt gratis oppgradering til førsteklasse + mye gratis good drugs.
Skjedde mye annet jeg kanskje gidder skrive om imorgen, men nå er jeg helt ekstremt trøtt. Orker ikke korrekturlese heller, så hvis noe er dårlig formulert: Jeg beklager. Men egentlig ikke.
En sang: FC Kahuna – Hayling
Og et bilde av utsikten fra hotellrommet mitt. Greit, gonatt.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar